Humanitært arbeid er viktig. Det er kanskje et litt ullent begrep. Men humanitært arbeid kan sies å være ”det arbeid som har som mål at mennesker som på en eller annen måte lider, eller har det vanskelig, skal få det bedre”. Noen eksempler på slikt arbeid kan være det å drive opplysning og undervisning, helsestasjoner, sykehus, barnehjem, aldershjem, utdeling av klær og mat, forbedre vannforsyning, med mer.
Humanitært arbeid og gjenoppbygging av infrastruktur er en forutsetning for varig fred i Afghanistan. Men en forutsetning for humanitært arbeid og gjenoppbygging av infrastruktur, er at krigshissere som Taliban eller andre krigsherrer, ikke har mulighet til å stikke kjepper i hjulene. Det å være for et militært engasjement i Afghanistan er ikke det samme som å være mot humanitært arbeid. Det er ikke å tro på andre løsninger enn det humanitære. Men en anerkjennelse av at det er nødvendig med tropper til stede som kan holde banditter på en armlengdes avstand.
Norge er ikke i krig i Afghanistan. Norge er like mye i krig i Afghanistan i dag, som vi ville vært dersom vi kun hadde sendt nedover stridsvogner og feltsykehus, men ikke noe personell. Staten Norge, landet, nasjonen og folket er ikke i krig i Afghanistan. NATO er. Og våre troppebidrag gjør en innsats der. Dette er en viktig distinksjon å gjøre. Ikke fordi det er om å gjøre å være pinelig nøyaktig i seg selv. Men fordi skal debatten ha noe sjanse til å være konstruktiv, er vi nødt til å opprettholde et minimum av folkerettslig standard i begrepsbruken.
Hva gjør vi i Afghanistan? Spørsmålet har ligget og dirret på mange sine lepper den siste tiden. Og svaret mitt er at vi er der for å bygge landet stein for stein i nær allianse med afghanerne selv. Det er viktig å ha i minne at vi ikke skal være der lenger enn nødvendig. Vi skal være der så lenge det er behov for oss. Så lenge det trengs før afghanerne selv kan ta over sikkerheten. Og når vi drar, drar vi sammen med resten av våre allierte.
Jeg synes det er på tide at Norge styrker sin innsats i Afghanistan, og fjerner de troppebegrensningene som er med på å diktere hvor og i hvilke situasjoner norske bidrag kan delta. Vi er i en allianse der det stilles krav til oss, og vi bør vise våre allierte den behandling vi en gang kan kom til å krev av dem. Men enda viktigere; vi er i en allianse der målet er et bedre og tryggere liv for millioner av mennesker. Da føler i hvert fall jeg på skyldfølelsen, når norske troppebegrensninger – om ikke direkte setter kjepper i hulene – ikke akkurat bidrar til å nå det målet. Troppebegrensninger som viser mer hensyn til politiske overbevisninger her hjemme, overbevisninger vi har råd til å ta fordi vi lever i trygge og behagelige Norge, enn hva de gjør realitetene nede på bakken i Afghanistan.
Det er ikke som om økte troppebidrag er synonymt med mer skyting og eksplosjoner. Mange soldater bruker tiden sin i utenlandstjeneste på å eskortere småjenter til og fra skolen, passe på den lokalekjøpmannen fra angrep, sikre matvareleveranser, og beskytte sykehus der unge og eldre trenger hjelp. Økte troppebidrag er ikke synonymt med mer skyting og eksplosjoner. Men en hjelpende hånd til et folk i nød.
Krigen i Afghanistan ble starte på syltynt grunnlag (Irak enda tynnere), og den kunne aldri vinnes. “Krig mot Terror” er en løgn og en evig, ond sirkel. Terror Kan Ikke Bekjempes Med Krig!
Desverre virker det som disse stakkars fire er lurt med på en løgn, og døde forgjeves. Så sendes de hjem til lyden av den amerikanske gospel-sangen Amazing Grace. Ironien blir kvalmende tydelig.