Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Hva sier det om oss som samfunn at vi oppfatter og likebehandler et vennligsinnet forsøk på å være morsom med rasisme? Mokkavitsen var aldri rasistisk. Noen blir fornærmet av “x”, andre av “y”. At noen blir forulempet er nesten ikke til å unngå.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om denne saken. Delvis fordi jeg ikke syntes det var noe å skrive om. Rasismedebatter har vi jo så ofte, at jeg fint kunne la mokkatilfellet passere. Men også fordi det er over en uke siden det skjedde, og et innlegg nå ville blitt temmelig malapropos. Men når Jarle Bernhoft-Sjødin ikke klarer å la det ligge, og kommer med et innlegg hele sju dager etter at de famøse ordene falt, kan han likegodt få svar på tiltale.

Ikke at Jarle Bernhoft-Sjødin er den første til å ytre seg etter forrige helgs hendelser. Vårt lille lands skravleklasse er aldri mer ivrig selvforherligende enn like etter at noe politisk ukorrekt har skjedd. Men man blir liksom ikke like overrasket over å lese det vanlige meningskorpsets krasse og forutsigbare reaksjoner. Da ble det noe annerledes når jeg kom over Jarle Bernhoft-Sjødins kommentar.

Forrige lørdag ble spesiell. Det var Spellemann. Og Plumbo gjorde et vennligsinnet forsøk på å være morsom uten at det lyktes. På Twitter, og på andre sosiale medier, reagerte folk umiddelbart, før folkemeningen utpå søndagen snudde til Plumo sin favør, med å sette seg på hver sin pidestall og vri seg i skadefryd. Ingenting er som å ha noen å hate. Og ingenting er som politisk korrekt hat.

En observasjon jeg gjorde meg ganske tidlig i mokkadebatten var at de mest ondsinnede kommentarene kom fra såkalte antirasister og den “fornærmede”. Den anklagede Plumbo-vokalisten, Lars Erik Blokkhus, la seg med en gang paddeflat og beklaget hendelsen til alle medier som ville høre på han. Noe som gjør han til en langt større mann enn både Tshawe Baqwa, Terje Winterstø Røthing, og mange andre som i løpet av den siste uken har valgt å uttrykke seg.

Det utfordrer troen på det gode ved oss nordmenn at mennesker man vanligvis anser som smarte og oppegående lar seg rive med i en lynsjestemning over et vennligsinnet forsøk på å være munter og morsomt. Attpåtil fra en person som er påseilet, og opphisset over å ha vunnet en Spellemannspris. Å kaste seg over hverandre med uforsonlige anklager om rasisme minner oss om et kulturelt sinnelag mange av oss bare forventer å finne i USA, der de saksøker hverandre over den minste lille ubetydelige ting.

I sitt innlegg forsøker Jarle Bernhoft-Sjødin seg på å definere hva som er rasisme, og kommer fram til følgende: “Rasisme er å i det hele tatt tillegge hudfarge betydning”. Og det har han jo selvfølgelig lov til. Hvem som helst kan definere hva som helst hvordan som helst. Men det som er interessant er jo ikke nødvendigvis hvordan man definerer rasisme. Men etikken man legger til grunn. Var det galt av Lars Erik Blokkhus å trekke en parallell mellom hudfargen til Tshawe og Yosef, Nidar sin sjokolade “Mokkabønner”, og tittelen på sangen deres “Møkkamann”, i et forsøk på å være morsom? I så fall er det betimelig å spørre hva det er som er galt, altså; hvem eller hva er det som tar skade, når en slik parallell blir trukket.

Jeg mener at tilfellet med Madcon-gutta på Senkveld, der de kalte Thomas og Harald for både “bleikfis” og “hviting”, viser oss at det ikke kan være rasisme i kraft av ilegging av hudfarge betydning i seg selv. For var det noen som reagerte, da? Var det noen som tok skade av det? Hvor var Jarle Bernhoft-Sjødins moralske indignasjon når Tshawe og Yosef tilla Thomas og Harald sin hudfarge betydning? Svaret er; ingensteds. Fordi det ikke var rasisme. Rasisme er en rangering av mennesker med utgangspunkt i etnisk, kulturelt eller religiøst opphav. Og Jarle Bernhoft-Sjødin vet det. Det var ikke rasisme vi så under Spellemannsprisen. Og det var ikke rasisme vi så på Senkveld.

Men hvorfor da denne moralske indignasjonen? Og da tenker jeg ikke bare på Jarle Bernhoft-Sjødins reaksjon. Jeg tror det kommer av en velment misforståelse av hva som er rasisme. Man forveksler hat med utgangspunkt i hudfarge, med humor med utgangspunkt i hudfarge. Mens andre, som antagelig ser forskjellen, velger å kaste seg på hylekoret av ingen annen grunn enn at det føles godt.

For som Raga Rockers engang sang: Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Karakterer i 5. klasse.

Det er blitt sagt om læreryrket at det er dominert av mennesker som sympatiserer med den politiske venstresiden. Og da først og fremst med SV. Det skal jeg ikke spekulere noe i her. Men lærerne skiller seg fra resten av befolkningen i det at åtte av ti lærere er i mot å gi karakterer i 5. klasse, mens en meningsmåling for ikke så lenge siden viste at seks av ti nordmenn er for å gi karakterer i 5. klasse.

Nå skal jeg ikke påstå at lærernes vurdering av karakterer i 5. klasse er en vurdering med politisk slagside. Men når lærerne sier at det ikke gir noe mening for dem å gi femteklassinger karakterer, blir jeg oppgitt. For det er mange nok av de som ser en mening med karakterer i 5. klasse, til at lærerne burde sette karakterer. Meg selv inkludert.

Jeg er enig i at karakterer ikke kan komme i stedet for annen vurdering, der lærerne har mulighet til å utdype. Men jeg ser ingen grunn til at lærerne ikke kan gi karakterer ved siden av, når det er så mange som ønsker det. Karakterer gir en klar pekepinn på hvordan man ligger an. Og er i seg selv en kilde til inspirasjon. Selv for skoletrøtte elever.

Kort sagt synes jeg det er en undervurdering av norske elever og nærmest påstå at de ikke skjønner at karakterene de får henger sammen med innsatsen deres. Tenker da spesielt på de som sier at karakterer vil fungere demotiverende på svake elever. Da jeg gikk på skolen fikk jeg like ofte gode karakterer, som jeg fikk dårlige karakterer. Og det var aldri noen tvil om at karakterene jeg gikk hang sammen med innsatsen.

Vi må ikke stakkarsliggjøre skoleelevene så mye at det blir en selvoppfyllende profeti. Per i dag er det så vidt jeg vet bare Høyre og FrP som ønsker karakterer i 5. klasse. Det håper jeg det blir forandring på. Det er på tide at Arbeiderpartiet, sammen med sentrum og resten av venstresiden, innser at det er for lenge å gå åtte år på skolen før man for skriftlig tilbakemelding i form av karakterer.

Dessverre virker det ikke som om de er på glid. Foreslår noen karakterer i 5. klasse, spretter de fram som troll i eske, og snakker forslaget til døde. Mon tro hva de ville fortalt lille Mads (11) og Anine (12) ved Blommenholm barneskole i Bærum, som er blitt gjengitt i Budstikka for å ha sagt: – Det er bra, så ser man hvordan man gjør det. Man kan for eksempel ha som mål å komme over 4, eller 4,5. Mads Leonthin, 11 år. Og: – Ja, jeg tror man får lyst til å jobbe mer. Anine Husebye Haug, 12 år.

Dette viser at norske skoleelever er klar over hva karakterer innebærer, og at de er villige til å aktivt ta karakterene i bruk for å få bedre læringsutbytte. Man kan også finne uttalelser fra norske elever som sier at overgangen fra barneskolen til ungdomsskolen er for brå, og at de får for dårlige tilbakemeldinger uten karakterer gjennom syv år på barneskolen. Da kjenner i hvert fall jeg at det er vanskelig å sitte og nekte dem det de trenger.

Valgfri sidemålsundervisning.

Jeg liker Sylfest Lomheim. Det har jeg alltid gjort. Helt fra da han som formidlingsivrig språkviter overtok som direktør i Språkrådet, via hans jevnlige opptrender på Språkteigen, og hans forsvar av bruken av ordet “neger”, til i dag, hvor han forsetter å forelese for språkinteresserte, og spre språkglede til alle som er interessert i å høre på. En skikkelig opplysningsmann, med andre ord. Akkurat som Torkjell Berulfsen, Lars Monsen, Knut Jørgen Røed Ødegaard, Petter Bøckman, og mange andre med kjærlighet for sitt fag.

Når han nå også går ut mot at det gis to karakterer i norsk, stiger han bare i kurs hos meg. Norsk er, som Sylfest Lomheim selv sier, et fag, og dermed bør ikke elevene få to karakterer, slik de gjør i dag. Selv har jeg lenge slåss for valgfri sidemålsundervisning, der de som er ønsker å ta norskstudiet, eventuelt lærerstudiet, på universitet og høyskole, kan ta sidemålsundervisning på videregående som valgfag, og derigjennom få tilleggspoeng på vitnemålet, de kan bruke ved søk på høyere utdanning.

Ikke at jeg har noe mot sidemålet. Mange sidemålstilhengere vil alltid ha det til at folk som ønsker valgfri sidemålsundervisning har noe i mot sidemålet. Men det stemmer ikke. Det er bare at jeg ikke føler at det er verdt ressursbruken. Målt opp mot langt viktigere ting, som f.eks. å styrke realfagssatsningen, i en stadig tekno-fokusert verden, kommer sidemålet rett og slett bare til kort. Det handler om prioriteringer. Det bør vi alle kunne være enige om.

Og bare så det er sagt; jeg kommer fra en slekt med et overveldende antall nynorskbrukere. Det er kun et fåtall i slekten min som ikke snakker nynorsk. Vi er kanskje en fjerdedel eller en femtedel av slekten min som har bokmål som hovedmål. Resten bor i Sogn og Fjordane eller Hordaland. Men selv om mesteparten av slekten min snakker nynorsk, og selv om jeg har hatt et forhold til det fra tidlig barndom, så hjelper det ikke.

Men hvorfor ønsker enkelte å opprettholde den obligatoriske sidemålsundervisningen? Jeg mener det handler om identitet. Mange av de som slåss for å beholde sidemålsundervisningen i den norske skolen er enten målfolk selv. Altså, nynorskbrukere som frykter at målformen vil dø ut, dersom den ikke holdes kunstig i livet gjennom offentlige pålegg. Og som føler en del av identiteten deres, historien og arven deres, står i fare for å forsvinne, dersom man ikke har obligatorisk sidemålsundervisning. Eller ideologisk overbeviste mennesker, nesten utelukkende plassert på venstresiden, som forveksler solidaritet og forståelse overfor målfolket ute i bygde-norge, med hensiktsmessig og formålstjenlig skolepolitikk.

Er du blant de som bryr seg om andre og viser forståelse; ja, da bryr du deg også om rurale målbrukeres kamp mot overmakta i urbane Oslo, og viser forståelse for at også deres bidrag til den norske kulturarven fortjener oppmerksomhet av det norske samfunnet. Er du mot sidemålsundervisningen; ja, da er du en kald og hjerteløs kyniker, som ikke bryr seg om andre enn seg selv, og som kun ønsker å avskaffe sidemålsundervisningen fordi du håper på å slippe, eller så bærer du nag mot sidemålet fra den gang du selv måtte gjennom det.

Det er en dårlig løsning å tvinge elever til å lære to versjoner av samme språk. Oslo kommune gjennomførte for noen år siden en forsøksordning der halvparten av elevene fikk velge bort sidemålsundervisningen, dersom de ønsket det, og rapporten som oppsummerte forsøket viste at fritak ikke bare slo positivt ut på elevenes karakterer og ferdigheter i hovedmålet, men at det dessuten endret elevenes syn på sidemålet, i Oslo-skolens tilfelle; nynorsk, til det bedre.

Obligatorisk sidemålsundervisning er uheldig med tanke på at den tar ressurser vekk fra viktigere områder, som f.eks. satsingen på realfag. Uheldig på tanke på at elevenes ferdigheter i hovedmålet stiger når sidemålet kan velges bort. Og ikke minst uheldig for sidemålet selv, som gjennom å bli tvunget på folk, bare ender med å avstøte folk fra noensinne å bli glad i sidemålet.

AUF sin anmeldelse.

AUF sin anmeldelse av Christian Tybring-Gjedde, som på FrP sitt landsmøte for om lag to uker siden omtalte innvandrerbefolkningen generelt, muslimske gutter spesielt, på en svært nedsettende måte, har møtt sterke reaksjoner blant høyresiden på Twitter. Der kan man tydeligvis ikke forstå hvordan noen kan gå til anmeldelse av en politiker som – helt ærlig – bare uttrykker sine meninger. Noen etterspør til og med hvor det er blitt av ytringsfriheten. Den tok ferie i 1939, og har ikke kommet tilbake siden, tenker jeg til meg selv.

Christian Tybring-Gjedde på sin side avviser at han er noen rasist. Han videreformidler bare bekymringene til de mange hundre som har kontaktet han, bedyrer han, siden ingen andre politikere på Stortinget gjør det. Selv tenker jeg, som Eskil Pedersen, at det neppe er noen tilfeldighet at FrP spiller hardt på innvandrerspørsmålet nå som partiet har vært gjennom en vanskelig periode, og sliter med å komme på i media med sakene sine. At FrP også er underlegent Høyre, i kampen om å være størst på borgerlig side, gjør ikke situasjonen for partiet bedre.

Når det kommer til Torbjørn Røe Isaksen sin innblanding stiller jeg meg undrende til om han egentlig er uenig med Eskil Pedersen og AUF, i sin anmeldelse av Christian Tybring-Gjedde, siden han på spørsmål fra programlederen i Dagsnytt 18, ikke ville svare på om han synes Christian Tybring-Gjedde sine utsagn, om innvandrerbefolkningen, var injurierende på etnisk eller kulturelt grunnlag. Altså, forutsetningen for en rasistisk ytring. Men hvis det er sånn at Torbjørn Røe Isaksen egentlig er enig, og bare driver og krangler med AUF av gammel vane, kan en jo spørre om det sømmer seg for en stortingspolitiker fra Høyre å fungere som en våpendrager for FrP i rasistiske spørsmål.

Det tror jeg nemlig ikke.

Krigen i Afghanistan.

Humanitært arbeid er viktig. Det er kanskje et litt ullent begrep. Men humanitært arbeid kan sies å være ”det arbeid som har som mål at mennesker som på en eller annen måte lider, eller har det vanskelig, skal få det bedre”. Noen eksempler på slikt arbeid kan være det å drive opplysning og undervisning, helsestasjoner, sykehus, barnehjem, aldershjem, utdeling av klær og mat, forbedre vannforsyning, med mer.

Humanitært arbeid og gjenoppbygging av infrastruktur er en forutsetning for varig fred i Afghanistan. Men en forutsetning for humanitært arbeid og gjenoppbygging av infrastruktur, er at krigshissere som Taliban eller andre krigsherrer, ikke har mulighet til å stikke kjepper i hjulene. Det å være for et militært engasjement i Afghanistan er ikke det samme som å være mot humanitært arbeid. Det er ikke å tro på andre løsninger enn det humanitære. Men en anerkjennelse av at det er nødvendig med tropper til stede som kan holde banditter på en armlengdes avstand.

Norge er ikke i krig i Afghanistan. Norge er like mye i krig i Afghanistan i dag, som vi ville vært dersom vi kun hadde sendt nedover stridsvogner og feltsykehus, men ikke noe personell. Staten Norge, landet, nasjonen og folket er ikke i krig i Afghanistan. NATO er. Og våre troppebidrag gjør en innsats der. Dette er en viktig distinksjon å gjøre. Ikke fordi det er om å gjøre å være pinelig nøyaktig i seg selv. Men fordi skal debatten ha noe sjanse til å være konstruktiv, er vi nødt til å opprettholde et minimum av folkerettslig standard i begrepsbruken.

Hva gjør vi i Afghanistan? Spørsmålet har ligget og dirret på mange sine lepper den siste tiden. Og svaret mitt er at vi er der for å bygge landet stein for stein i nær allianse med afghanerne selv. Det er viktig å ha i minne at vi ikke skal være der lenger enn nødvendig. Vi skal være der så lenge det er behov for oss. Så lenge det trengs før afghanerne selv kan ta over sikkerheten. Og når vi drar, drar vi sammen med resten av våre allierte.

Jeg synes det er på tide at Norge styrker sin innsats i Afghanistan, og fjerner de troppebegrensningene som er med på å diktere hvor og i hvilke situasjoner norske bidrag kan delta. Vi er i en allianse der det stilles krav til oss, og vi bør vise våre allierte den behandling vi en gang kan kom til å krev av dem. Men enda viktigere; vi er i en allianse der målet er et bedre og tryggere liv for millioner av mennesker. Da føler i hvert fall jeg på skyldfølelsen, når norske troppebegrensninger – om ikke direkte setter kjepper i hulene – ikke akkurat bidrar til å nå det målet. Troppebegrensninger som viser mer hensyn til politiske overbevisninger her hjemme, overbevisninger vi har råd til å ta fordi vi lever i trygge og behagelige Norge, enn hva de gjør realitetene nede på bakken i Afghanistan.

Det er ikke som om økte troppebidrag er synonymt med mer skyting og eksplosjoner. Mange soldater bruker tiden sin i utenlandstjeneste på å eskortere småjenter til og fra skolen, passe på den lokalekjøpmannen fra angrep, sikre matvareleveranser, og beskytte sykehus der unge og eldre trenger hjelp. Økte troppebidrag er ikke synonymt med mer skyting og eksplosjoner. Men en hjelpende hånd til et folk i nød.

(VG, VG, VG, VG, VG, VG, VG, VG, VG)

Unge (elitistiske) Høyre.

I november skrev jeg om Peder Sjo Slettebø, Unge Høyre sin leder i Rogaland, som i en twittermelding omtalte sykelønnsordninga som skulkelønnsordninga, og derigjennom stigmatiserte en stor og sårbar gruppe mennesker, de som av ulike årsaker er så uheldig at de er nødt til å ta seg ut en sykemelding, som trygdesnyltere.

For noen dager siden kom denne, fra en like småivrig politikerspire i Trondheim; streik er for de som ikke fortjener lønnsøkning!  De som fortjener det vil få uten å måtte protestere.

Sånn rent bortsett fra at påstanden fra Sindre Nilsskog er vulgær og grovkornet, er den også historieløs og elitistisk. Vulgært og grovkornet fordi den er smertelig historieløs og unyansert. Det er kun kunnskapsløse og uraffinerte kids som kan ytre noe sånt. Historieløst og elitistisk fordi alle de rettighetene vi har i dag, som f.eks. sykelønn, arbeidsledighetstrygd og alderspensjon, er blitt kjempet fram nettopp gjennom organisert arbeiderbevegelse.

Moralen er visst hos enkelte at de som arbeider skjorta av seg, hardtarbeidende og lavtlønte slitere, de som får hjulene til å gå rundt i velferdsstaten Norge, folk som tar vare på gamle mor på omsorgshjemmet, og småbarna i barnehagen, skal holde kjeft og vente på arbeidsgivernes forgodtbefinnende, dersom de skal ha noe håp om bedre vilkår.

Nå er ikke disse to meldingene enestående. Men allikevel beskrivende.

Hørte jeg noen si;  misantropi?

Mavericken er død.

 

Da er Fremskrittspartiets årlige sirkus ferdig for denne gang. Debatter er blitt hatt. Tårer er blitt felt. Og folk er blitt valgt inn i styrer og stell. Men alt er ikke det samme som før, skal vi tro partiskaper Carl I. Hagen. I en avisartikkel i dag går han ut og etterlyser et tøffere FrP. Et parti som, i følge hans egne ord, er flinkere til å spille på folks følelser, når de er ute og skal formidle politikken.

Det kan kanskje høres litt rart ut for de øvrige partiene. Men for FrP er det denne strategien som fungerer best. De er ikke som de andre partiene. Og velgerne deres er ikke som andre velgere. I hvert fall ikke i det at de ønsker mer av det samme. FrPs velgere ønsker virkelig en annen retning. De ønsker å bli hørt, fordi det føler de ikke at de har blitt av øvrigheta. Og de ønsker å protestere. Det er oss mot resten, sier Carl I. Hagen, til de lydhøre landsmøtedelegatene.

Og det kan stemme. Fordi FrP var noe annet under Carl I. Hagen. Det var et enkeltmannsparti, båret fram på en bølge av misnøye fra dem som følte seg misligholdt og glemt. De som ikke fikk være med på utdanningsrevolusjonen og velferdsbølgen de andre hadde. Og som måtte nøye seg med sliterjobbene, og ulike uløste levekårsproblemer. Partiet har, selv om det ikke er der riktig ennå, blitt mer alminnelig. Mavericken er død. Død og begravd.

Hvorvidt partiet velger å følge seniorens råd og gå tilbake til det protestpartiet det en gang var, gjenstår derimot å se. Fordi det høres ikke spesielt kompatibelt med den «… vi holder alle dører åpne»-linja om moderasjon partiledelsen har ført de siste årene. Altså det som fikk Høyre til å i det minste underholde tanken om et eventuelt regjeringssamarbeid med høyrepopulistene.

En kan kanskje legge litt av ansvaret for at de to høyrepartiene ikke står nærmere hverandre på Høyre, som har utstedt garantier mot stort sett det meste av Fremskrittspartiets politikk. Noe som var vanskelig å få de to partiene til å innrømme at var et problem under valgkampen. I hvert fall offentlig. Men som umulig kan ha unngått velgerne.

Fremskrittspartiet står gangske enkelt ved et skille, der de er nødt til å velge om de skal rendyrke den opprinnelige alenegangen som fikk de der de er i dag. Eller om partiet skal gå for den mer forsonlige linja, men ende opp med å opphøre som en folkebevegelse. Fremskrittspartistemmen er en kraftig stemme, sies det, fordi om du forteller folk at du stemmer på Fremskrittspartiet, så forteller du at du har taggene ute, og er lei av systemet slik det er i dag. Du er klar til kamp. Men hvor konformt er ikke egentlig Høyre? Av enkelte kalt “det andre ansvarlighetspartiet”, nest etter Arbeiderpartiet.

Det tåler ikke FrP.

(VG, VG, VG, VG, VG)

Det ulmer misnøye i FrP.

Det ulmer en del misnøye i FrP om dagen. Noe av grunnen er partikulturen. Men også det nært forestående landsmøtet partiet skal avholde førstkommende helg, har bidratt til at de interne spenningene smått har begynt å boble opp mot overflaten.

To av Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter har sett selg lei på at partiet lokalt enkelte steder setter partiprogrammet til side, og innfører bompenger og eiendomsskatt. Nå har de skrevet et forslag til uttalelse som de ønsker å få vedtatt på partiets landsmøte, som går ut på å sette sentralstyret i stand til å sanksjonere overfor folkevalgte partifeller som ikke følger partiets vedtatte politikk.

John Karlsen, mannen de to forslagsstillerne mener har stått for de mest graverende bruddene på partiets vedtatte politikk, svarer på kritikken på vg.no med at det er lett å sitte på Stortinget å være prinsippfast, men at det er noe annet å måtte forholde seg til virkeligheten. Han mener de to forslagsstillerne aldri kan ha følt på kroppen hvordan det er å stå ansvarlig overfor innbyggerne.

For de av oss som er mot store deler av Fremskrittspartiets politikk, er det ikke vanskelig å si seg enig i at mange av partiets folkevalgte, medlemmer og velgere kan virke en smule virkelighetsfjerne. Derfor oppleves som et bra tegn at lokalpolitikerne deres enkelte steder, der de har innflytelse, innser nødvendigheten av f.eks. bompenger og eiendomsskatt, for å få hjulene til å gå rundt.

Så - tommelen opp for FrP-Karlsen, for å ha sett lyset.

Men også den landskjente Os-ordføreren, Terje Søviknes, sitt annonserte comeback til rikspolitikken møter motstand i partiet som har tatt mål av seg å være for folk flest. Bård Hoksrud, mannen som har markert seg som en innbitt motstander av fartsmålere, bekrefter at han vil stille som motkandidat til Søviknes på landsmøtet. Angivelig med «sterke krefter i partiet i ryggen», skal vi tro opplysningene.

Litt morsomt å registrere at noe av begrunnelsen til motstanden mot Terje Søviknes er «… politisk uenighet. Terje har frontet et avvikende syn på et av Frps kjerneområder», som det framstår i vg.no, ettersom Fremskrittspartiet som regel er veldig kjapt ute med å kritisere andre partier for å være for steile overfor sine politikere, og bruk av partipisk. De som kjenner politikken vet at det er ingen andre partier som har blitt styrt med en sterkere jernhånd, enn nettopp Fremskrittspartiet.

Formann-kulturen står sterkt hos enkelte. Eller var det fuhrer-kulturen?

Solidaritet ved David.

Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde står gjengitt i db.no (og vg.no) i dag, med et forslag om å innføre en dag i skolen der elevene kun lærer om holocaust og jødisk historie, og at muslimene bærer David-stjerner i solidaritet overfor jødene, og for å vise at de tar avstand fra jødehatet i skolen.

Islamsk Råd sier de kan vurdere det når Tybring-Gjedde foreslår en «tilsvarende obligatorisk markering for hijaben», og forstanderen i det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, sier hun er åpen for grunnideen om å ha en dag i året hvor man lærer om holocaust og jødeutryddelsen, men at hun er mer skeptisk til stjerneideen.

Og så enkelt kan det vel sies. Fordi det er veldig talende for FrPs holdning og innstilling overfor muslimene at de ikke foreslår et likende tiltak for å bekjempe fordommene muslimer i Norge møter i hverdagen. Men nå kan det naturligvis henge sammen med at FrP er aktiv i å bidra til fordommer rundt muslimer.

Her er to sitater fra en tale Carl I. Hagen hadde i hos Levende Ord i 2004.

Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Mohammed har sagt det samme. (…) I tilfelle han måtte ha sagt det samme, måtte det være: – La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte de i min kamp for å islamisere verden.

De har, på lik linje med Hitler, klarlagt for lenge siden at den langsiktige planen er å islamisere verden. De er på god vei, de har kommet langt i Afrika og er på god vei i Europa. (…) og da må vi ta til motmæle.

Mohyeldeen snakker ut.

Det har blitt veldig mye om Mohyeldeen Mohammad i det siste. Men hva kan man gjøre når mannen insisterer på å bære ved til bålet? Nyhetsspeilet publiserte i dag en video (den første av totalt fire deler) der Mohyeldeen Mohammad snakker ut etter reaksjonene på demonstrasjonen som var på Universitetsplassen.

Der fastholder han påstanden sin på at Norge, i lag med resten av vesten, driver det han kaller et «ideologisk korstog» mot islam. Og han karakteriserer blant annet NATOs engasjementet i Afghanistan som «grusomheter mot et av verdens fattigste land». Som om terrorveldet til Taliban var å foretrekke.

Karakteristikken grenser naturligvis mot det absurde, all den tid engasjementet i Afghanistan er en forutsetning for det humanitære arbeidet og gjenoppbygging av infrastruktur. Blant de mange NATO-soldatene som er i landet, driver de fleste med sikkerhetsoppgaver, som blant annet innebærer å eskortere småjenter til og fra skolen, passe på den lokale kjøpmannen fra angrep, sikre matvareleveranser, og beskytte sykehus der unge og eldre trenger hjelp.

Mohyeldeen Mohammad er en ytterliggående ekstremist. Og som ytterliggående ekstremister flest, benekter han at han har noen ytterliggående meninger. Det kommer an på fra hvilken side man ser det, sier han i videoen som ble publisert på Nyhetsspeilet. Og det har han selvfølgelig rett i. Men så var ikke Hitlers endelige løsning på jødeproblemet ekstremt heller, sett fra Hitlers eget ståsted, uten at den endelige løsningen ble noe mindre ekstrem av den grunn.

Det jeg tror mange kommer til å reagere på, om de ikke allerede har plukket opp på det, er hvordan han bruker det faktum at demonstrasjonen på Universitetsplassen var lovlig, til å forsøke å avvise kritikken som har kommet i etterkant på innholdet i demonstrasjonen. Det gir meg på en måte inntrykk av at muligens Mohyeldeen Mohammad selv kjenner på at innholdet i demonstrasjonen var i det drøyeste laget.

Mohyeldeen Mohammads kvasiargumentasjon, der han gjemmer seg bak trivialiteter, er ingenting annet enn en fallitterklæring, fra en person som har trampet i klaveret. Da er det kanskje like greit at han nå har reist tilbake til studiene i Medina, og blir borte fra den offentlige debatten igjen.